Brunsanger på Turøy - en ny art for Hordaland

Av Alf Tore Mjøs | 21. februar 2005

1996 var den andre fulle sesongen med ringmerkingsaktivitet på Turøy, og øya hadde for langst dokumentert sitt potensiale for rariteter. Riktig nok mest "subrariteter", i form av arter som rosenstær, hauksanger, gulbrynsanger og rosenfink, men en knapp uke tidligere hadde vi tatt fylkets første fuglekongesanger og septemberfangsten hadde inneholdt lappiplerke. Vi anså derfor sesongen 1996 som overveldende vellykket allerede før vi gikk ut på første runden denne dagen. Morgenen 18. oktober opprant med sørøst laber til frisk bris og skyet, brukbare forhold for ringmerking, om enn litt mye vind.

Til stede på stasjonen var foruten undertegnede også Thor Birger Brobakken og Kjell Erik Solheim. TBB og ATM var ikke kommet lenger enn til Hauksangernettet i Dalen på den første runden, da vi fikk øye på en liten sanger som hang i den nederste lommen. Den første tanken var gransanger, men kombinasjonen av en lang og tydelig overøyestripe og varmbrune flanker gjorde at førsteinntrykket ble erstattet av et aldri så lite adrenalinkick! Fuglen ble umiddelbart brakt opp igjen til stasjonen, og etter en rask sjekk i "Svensson" var mistanken bekreftet. Turøys første megararitet var et faktum, funnet var kun nummer åtte i Norge. Vi tak noen kjappe telefoner, og sprang ut igjen på første runden. I Eden hang en perleugle, og mens vi stod og plukket ut denne ble det hørt en sibirpiplerke. Denne hang i Dalen og ble ringmerket dagen etter. Men det er en annen historie...

Michael Fredriksen, Terje Lislevand og Karl Petter Gade rakk ut for å ta fuglen i nærmere øyensyn før den ble sluppet. Hvordan det har seg at Frode ble uteglemt i ringerunden har jeg prøvd å forklare i årevis etter det, uten hell. Jeg skylder på stress, men det holder ikke helt... Det tok nesten tre år før denne tunge børen av skyldfølelse ble løftet av mine skuldre, da en ny brunsanger var vennlig nok til å rote seg i Gamletrippelen mens Frode var til stede.