Hordalands første rustsniper

Av Terje Lislevand | 26. september 2006

Om morgenen lørdag 23. september hadde Bjarne Andersen, Terje Hansen og undertegnede samme planer. Etter en vurdering av værforholdene i sekstiden om morgenen, avlyste vi imidlertid fugleturene til Øygarden. Vinden var ganske sterk og skyene var mørke og truende. Kursen ble i stedet lagt mot Herdla, noe vi ikke skulle komme til å angre på.

To sjeldne amerikanere
Den første sjeldne fuglen som dukket opp denne lørdags formiddagen var en alaskasnipe! Denne gikk i en myrsnipeflokk som holdt seg i en regnvannsdam ute på Valen, og skilte seg klart ut på mer varmbrune bremmer på ryggen og issen, samt noen hvite striper langsetter skulderpartiet – begge deler karakterer som myrsnipene mangler. I tillegg kunne vi se et bryst med små mørke flekker som nærmest dannet et bredt, tversgående bånd. Dette var skarpt avgrenset mot den rent hvite buken, og gikk ned i en V-form på midten. Sist men ikke minst hadde fuglen gulaktige bein (myrsnipene har svarte). Fuglen var dessuten på størrelse med myrsnipene som den gikk sammen med, eller kanskje en anelse større.

Under studier av en blandingsflokk av heilo og brushaner noen minutter senere, var det plutselig en av "brushanene" som fanget vår interesse. En fingransking gjennom teleskopet viste en vader med lysebrun fjærdrakt. Hodefasongen pekte seg likevel markert ut, da fuglen hadde en brattere panne enn brushanen. Dette gav hodet et mer firkantet utseende. Det kunne ikke være tvil: Hordalands første rustsnipe var et faktum! Faktisk dukket det snart opp enda en fugl, og begge to ble sett gjentatte ganger av en rekke observatører både lørdag og søndag.

I følge NSKF er det tom. 2001 godkjent 104 funn (113 individer) av alaskasnipe og 23 funn av rustsnipe (24 individer) i Norge. Alaskasnipa er også påvist fire ganger tidligere i Hordaland, der tre stammer fra Herdla og den siste fra Øygarden nå i sommer.

Det er ingen overraskelse at disse sjeldne nordamerikanske vadefuglene (alaskasnipa hekker forresten også i Sibir) dukker opp nettopp på Herdla. Området er den klart beste lokaliteten for trekkende vadere i Hordaland.

Rustsnipas kjennetegn
Observasjoner i felt og fotos som ble tatt av flere fotografer lørdag og søndag har tydelig vist alle rustsnipas kjennetegn.

Rustsnipa er noe større enn en myrsnipe, men betydelig mindre enn en brushøne. Andre kjennetegn kan kort oppsummeres som følger: 1) et relativt lyst rustbrunt bryst, hals og "ansikt", 2) en mer grovflekket rygg enn brushanen, 3) den nevnte firkantete hodeprofilen og et relativt kort og helt svart nebb, 4) en lys ring rundt øyet, 5) små mørke flekker på brystsidene, 6) mangel av hvitt på oversiden av stjerten og overgumpen, 7) ingen tydelige vingebånd, 8) rent hvite vingeundersider, men med et tydelig mørkt halvmåneformet felt på hånden, og 9) gule bein.

En truet fugl fra tundraen
Rustsnipa hekker på tundraen i det nordligste Amerika, og så vidt lengst øst i Sibir. Den overvintrer på pampasen i Sør-Amerika, men opptrer som en sjelden gjest i Europa – spesielt under høsttrekket. Arten er ikke spesielt knyttet til vann og våtmarker, men opptrer ofte på tørre sletter og gressmarker.

Selv om rustsnipa er en av de amerikanske vadefuglene som opptrer mest hyppig i Europa er faktisk arten relativt fåtallig innenfor sitt normale utbredelsesområde. Det finnes tall som viser at hardt jakttrykk gav bestanden en skikkelig knekk for 100-200 år siden. Bestanden kan på denne tiden ha talt så mange som en million fugler eller mer. Til sanmmenligning opereres det fra enkelte hold med et nåværende bestandsanslag på maksimalt 15000 fugler.

Et annet aspekt som er verdt å trekke fram ved denne artige fuglen, er at hannene er polygame med et leiksystem som kan minne om det vi finner hos brushanen. En karakteristisk atferd for hannene på leiken er å strekke vingene rett ut fra kroppen og blotte de hvite vingeundersidene, for å på denne måten lokke til seg hunner. Hannen er for øvrig noe større enn hunnen, og tar ikke del i ruging og ungepass.